Leira-gitaren

Ola Ivarsson Leira (1863 – 1941) fra Valdres produserte gitarer i 40 år.  Sønnen hans, Ivar Leira (1903-1984) var med i gitarproduksjonen, og fortsatte etter at faren døde.

 
Leira-gitaren er lett gjenkjennelig på grunn av den spesielle formen på strengefestet.
Til venstre er det spillemann og instrumentmaker Knut Opheimsbakken som viser fram en Leira-gitar etter Ola I Leira (Foto: Bjørn Karsrud).  Gitaren til høyre er det Ivar som har laga.

 

Ola Leira vokste opp i Nordre Etnedal, og han skal ha bygd sitt første instrument da han var 6 år gammel, det var ei fele.  I ungdommen, allerede på 1880-tallet, begynte han å lage gitarer sammen med broren sin, Øystein. Etter at han blei kristen i en vekkelse, mente han at han kunne tjene Guds sak med gitarproduksjonen. Han tok også på seg reparasjoner av mandoliner, salmodikon og feler, men arbeidet med feler utførte han bare etter forsikringer om at instrumentet ikke blei brukt «i det vonde si tjeneste».

I 1895 reiste Ola Leira til Kristiania (Oslo) og begynte i lære hos en instrumentmaker Dal. I 1905 var han tilbake og bygde seg hus og verksted på Rødnigen gård på Leira i Valdres. På en landsutstilling på Gjøvik i 1910 fikk han bronsemedalje og diplom for fine og gode gitarer. I 1933 fikk han 1. premie på Valdres varemesse på Fagernes.

Ola Leira var en allsidig og nevenyttig mann som i tillegg til instrumentene bl.a. dreiv med annet trearbeide og ramme-verksted. Han dreiv med instrumenter og gitarproduksjon i 40 år, til på slutten av 1930-åra, og han skal ha laget 15 – 30 gitarer i året har det blitt anslått.

Leiraheimen     Familien Leira 2
Gitarverkstedet til Ola og Ivar Leira til høyre på dette bildet fra 1946.
På familiebildet sitter Ola Leira nede til venstre og Ivar Leira står oppe til høyre.

Ivar Leria bygde gitarer sammen med faren i mange år.  Etter at faren Ola slutta, og seinare døde i 1941, fortsatte Ivar å bygge gitarer i ennå noen år.  Gitarene var så og si helt like og hadde de særlige kjennetegnene som strengestolen og justerbart halsfeste, men han fjerna O’en i navnestempelet.

Her er halsfestet som er spesielt for Leira-gitaren.  Halsen er skrudd fast med en spesiallaga bolt slik at halsvinkelen kan justeres. Med denne kan en altså justere strengehøyden uten å måtte ta av og lime halsen på nytt.

Det er uklart når Ola Leira tok i bruk denne teknikken til å feste halsen på, men noen mener det var hans oppfinnelse.

Vi kjenner til at andre gitarprodusenter har brukt lignende teknikk, bl.a. den hollandske fabrikken Egmond, men det var først på 1950-tallet.

 

(kilder: Oddrun Hegge, Ola S.Leira, Valdres bygdebok)

Comments are closed.