Østbu Instrumentfabrikk/Østbu Gitarfabrikk
Ved denne familiebedriften på Slettås i Trysil ble det produsert gitarer i over 50 år – over 10 000 gitarer fra den spede start i 1947 og like fram til helt i slutten av 1990-årene.
Henry Østbu (1916 – 2008) startet med gitarproduksjon i 1947. Henry var tømmer-hogger og møbelsnekker, og laget den første gitaren som en gave til kona Dagny. Det begynte egentlig med at han fikk inn en del instrumenter til reparasjon. Han fikk interesse av gitarer og studerte oppbygging og system på de han reparerte, og så måtte han prøve å lage en selv. Dette var i 1946.
”Det ballet på seg”, forteller Østbu i en avisreportasje. Det viste seg å være god klang i den første gitaren han bygget, og snart kom naboer og andre og ville bestille. Og slik kom produksjonen i gang i 1947.
Det var stor etterspørsel etter gitarer etter andre verdenskrig, og gitarproduksjonen blei levebrødet for Henry og kona Dagny fram til 1996. Østbu-gitaren har blitt produsert nesten 11.000 håndlagte eksemplarer. Henry sin bror Magne Østbu var medarbeider i fabrikken i 13 år mellom 1955 til 1970. Han laget bl.a. en del mandoliner og prøvde seg også på feler. Henry og Dagny sin sønn Terje deltok også på fabrikken i 5 år fra 1971. De første årene blei det solgt veldig mange Østbu-gitarer til Nord-Norge. De var noen damer i Frelsesarmeen som reiste rundt og solgte gitarene i hele landsdelen. Noen gitarer gikk også til Danmark og Sverige.
Det skal ha blitt laget 7 forskjellige modeller (typer) av Østbu-gitaren. I tillegg kom mandoliner, 12-strengs gitar og orkestergitarer.
Det blei brukt gran fra både Trysil og Østerrike i lokket. Det heter at Østbu-gitaren var kjent for sin fine klang.
De første årene blei kassegitarene bygget med buet lokk og flytende bro. Henry meinte at dette var noe av oppskriften for at gitarene hadde så god klang.
Pau ferro er et treslag i Palisander-familien. Her brukt til bunn i en Østbu-gitar fra 1972. Terje Østbu forteller at det først og fremst blei brukt for utseende, og ikke så mye for klangens skyld. Bruken av Pau ferro var bakgrunnen for at gitarene fikk en P i typebetegnelsen. Og så blei prisen satt opp litt.
Østbu-gitaren blei laget med lokk i gran – den første tida Trysil-gran, men senere for det meste gran fra Østerrike. Bunn og sarg kunne være av forskjellige løvtresorter, amerikansk lønn, mahogni, japanske tresorter eller palisander. Gripebrett og strengestol blei ofte laget av palisander, mens halsen var av svart-or, bjørk, limba og mahogni. Spilene på innsiden av lokket var viktige for tonen mente Østbu – det var her noe av hemmeligheten med klangen i gitaren lå – og ofte blei disse fremsilt av 30 år gammel Trysil-gran.
De første Østbugitarene blei solgt for 140 kroner. I 1986 kostet de mest vanlige 762 kroner, mens det i 1997 kostet fra 1400 og oppover for å skaffe seg en ny Østbugitar.
Trubaduren Vidar Sandbeck, sangeren Peder Alhaug og politikeren Oddvar Nordli var kjente personer som eide Østbugitarer.
*************************
I 1971 ble skriver Hamar Arbeiderblad at det har gått ut 7000 gitarer fra Østbu Gitarfabrikk. Den 18. oktober 1986 blei det feiret 40 års jubileum for fabrikken på Slettås Samfunnshus og da blei gitar nr. 10.000 trukket ut på lodd som gjestene fikk utdelt ved inngangen.
Henry Østbu hadde god kontakt andre som drev med gitarproduksjon på 50-tallet. Han forteller at han av Gunnar Engebretsen ved Hagstrøm-fabrikken fikk råd og adresser til material-leverandører. Da Hagstrøm-fabrikken på Ammerud la ned i begynnelsen av 1960-tallet, fikk Østbu kjøpt maskinger derifra. Henry Østbu forteller også at han fikk kjøpt en mengde materialer, bl.a. til gripebrett da Leif Hansson sin fabrikk gikk konkurs (1973).
Terje Østbu inspiserer (i 2018) en av gitarene han var med på å lage på 1970-tallet da han arbeidet ved gitarfabrikken. Arbeidet hans bestod i å lage halser, samt lakkering – sju lag lakk, nedsliping og polering. Bildet til høyre viser Terje som ung mann i arbeid i fabrikken på i Trysil.
Henry Østbu er over 90 år (2007) når han forteller meg på telefon at slik han husker dette med typebetegnelse så hadde det mye med størrelsen å gjøre. Type 1 var den minste modellen (bl.a. barnegitarer og mandolin), og type 7 var den største modellen. Det blei laget veldig mange av type 2 og type 3. Av type 4, 5 og 6 var det mange som var orkestergitarer med f-hull. Nummerering av gitarene blei gjort fortløpende.
***************
Magne Østbu var med i gitarproduksjonen ved Østbu Instrumentfabrikk. Men i en periode drev han for seg selv med å bygge mandoliner i et lite verksted på naboeiendommen over veien, der han bodde.
***************************
(sist publ. mai 2024)