Østbu

Østbu Instrumentfabrikk/Østbu Gitarfabrikk

Ved denne familiebedriften på Slettås i Trysil ble det produsert over 10000 gitarer fra den spede start i 1947 og like fram til siste det av 1990.

Flott eksemplar av modell Type 7. Denne har serienummer 10767, og er dermed bygget på slutten av 1990-tallet.

 

Henry Østbu innfelt i bildet av den første gitarverksted-bygningen på Slettås.  (Bildet tilhører Randi Øvergård og Terje Østbu)

 

  

Solistgitar nr. 1.   Gitar med serienr. 1970. Har tilhørt Karsten Brattvåg, som sannsynligvis har kjøpt den brukt på 70-tallet i Ålesund. Datter Kari arvet den og tok den med til Brummundal. Til Norsk gitarmuseum i 2007.

            

 

 

  

 

 

 

Det skal ha blitt laget 7 forskjellige modeller av Østbu-gitaren. I tillegg kom mandoliner, 12-strengs gitar og orkestergitarer.

Det blei brukt gran fra både Trysil og Østerrike i lokket.  Det heter at Østbu-gitaren var kjent for sin fine klang.

 

 

 

Østbu-gitaren blei laget med lokk i gran – den første tida Trysil-gran, men senere for det meste gran fra Østerrike.  Bunn og sarg kunne være av forskjellige løvtresorter, amerikansk lønn, mahogni, japanske tresorter eller palisander.  Gripebrett og strengestol blei ofte laget av palisander, mens halsen var av svart-or, bjørk, limba og mahogni.  Spilene på innsiden av lokket var viktige for tonen mente Østbu – det var her noe av hemmeligheten med klangen i gitaren lå – og ofte blei disse fremsilt av  30 år gammel Trysil-gran.

       De tre ulike etikettene som blei brukt i Østbu-gitarene gjennom årene.

 

De første Østbugitarene blei solgt for 140 kroner.  I 1986 kostet de mest vanlige 762 kroner, mens det i  1997 kostet  fra 1400 og oppover for å skaffe seg en ny Østbugitar.

Trubaduren Vidar Sandbeck, sangeren Peder Alhaug og politikeren Oddvar Nordli var kjente personer som eide Østbugitarer.

 Østbu konsertgitar, type 6 nr. 2180     (foto: Geir Dagfinn Andreassen)

Henry Østbu startet å lage gitarer i 1947.  Henry var tømmerhogger og hadde laget litt møbler, og laget den første gitaren som en gave til kona.  ”Det ballet på seg”, forteller Østbu til avisa Vårt Land i 1997.  Det var stor etterspørsel etter gitarer etter andre verdenskrig, og gitarproduksjonen blei levebrødet for Henry og kona hans Dagny fram til 1996.  Østbu-gitaren har blitt produsert nesten 11.000 håndlagte eksemplarer. Henry sin bror Magne Østbu var medarbeider i fabrikken i 13 år mellom 1955 til 1970. Han laget bl.a. en del mandoliner og prøvde seg også på feler. Henry og Dagny sin sønn Terje deltok også på fabrikken i 5 år fra 1971.  De første årene blei det solgt veldig mange Østbu-gitarer til Nord-Norge. De var noen damer i Frelsesarmeen som reiste rundt og solgte gitarene  i hele landsdelen.  Noen gitarer gikk også til Danmark og Sverige.

I 1971 ble skriver Hamar Arbeiderblad at det har gått ut 7000 gitarer fra Østbu Gitarfabrikk. Den 18. oktober 1986 blei det feiret 40 års jubileum for fabrikken på Slettås Samfunnshus og da blei gitar nr. 10.000 trukket ut på lodd som gjestene fikk utdelt ved inngangen.

        
Henry avbildet med en 12-strenger i HA i 1976.  Gitarverkstedet på Slettås i Trysil blei bygd i 1947. (Bilde fra Årboka – Trysil før og nå, 2003)

 

Henry Østbu hadde god kontakt andre som drev med gitarproduksjon på 50-tallet. Han forteller at han av Gunnar Engebretsen ved Hagstrøm-fabrikken fikk råd og adresser til material-leverandører. Da Hagstrøm-fabrikken på Ammerud la ned i begynnelsen av 1960-tallet, fikk Østbu kjøpt maskinger derifra. Henry Østbu forteller også at han fikk kjøpt en mengde materialer, bl.a. til gripebrett da Leif Hansson sin fabrikk gikk konkurs (1973).

 

          
Terje Østbu inspiserer (i 2018) en av gitarene han var med på å lage på 1970-tallet da han arbeidet ved gitarfabrikken.  Arbeidet hans bestod i å lage halser, samt lakkering – sju lag lakk, nedsliping og polering. Bildet til høyre viser Terje som ung mann i arbeid i fabrikken på i Trysil.

Pau ferro er et treslag i Palisander-familien. Her brukt til bunn i en Østbu-gitar fra 1972. Terje Østbu forteller at det først og fremst blei brukt for utseende, og ikke så mye for klangens skyld.  Bruken av Pau ferro var bakgrunnen for at gitarene fikk en P i typebetegnelsen. Og så blei prisen satt opp litt.

Henry Østbu er over 90 år (2007) når han forteller meg på telefon at slik han husker dette med typebetegnelse så hadde det mye med størrelsen å gjøre. Type 1 var den minste modellen (bl.a. barnegitarer og mandolin), og type 7 var den største modellen. Det blei laget veldig mange av type 2 og type 3. Av type 4, 5 og 6 var det mange som var orkestergitarer med f-hull.  Nummerering av gitarene blei gjort fortløpende.

Dette bilde blei tatt i juli 1997 i anledning 50-års jubileum for gitarproduksjonen.  Den ene av disse gitarene har nummer 10765.  Dagny er her 75 og Henry 80 år og sier til avisa Hamar Arbeiderblad at de egentlig har sluttet med gitarproduksjon – men at de ikke har gitt seg helt. » -Å lage gitarer har blitt en livsstil – så vi vil nok fortsatt lage noen enda.» I Årboka – Trysil før og nå fra 2003, står det at det blei laget 10955 gitarer i verkstedet til Dagny og Henry Østbu.

Slik ser gitarverkstedet på Slettås ut i 2019. Tilhører Terje Østbu. Takk til Randi Øvergård og Terje Østbu for bilder og info.

Jonas Fjeld spiller Østbu-gitar, type 5, på konserter i 2019.

 

 

(sist publ. oktober 2019)

Comments are closed.