Erling Rasch (1910 – 1977) var «feskarbonde» , snekker og instrument-bygger i Buvika i Rødøy kommune i Nordland.
Som ung var Erling musikkinteressert og spilte mandolin, trekkspill og fiolin, nok inspirert av sin far Johan og onkelen Leif som begge spilte fiolin. Gitar hadde de ikke. Han fikk lånt seg en gitar (ukjent år, men før 1945), studerte konstruksjonen og gikk i gang med å bygge sin egen.
I 1970 forteller Erling til Rødøy menighetsblad at han i ungdommen bygde 5-6 gitarer, men at det var liten etterspørsel så han la det på hylla. Det var først omkring 1962 at han tok opp igjen gitarbygging, etter at han på grunn av sviktende helse måtte slutte med båtbygging. Han forteller da at han har bygd litt over 50 gitarer. (Se artikkel fra Rødøy menighetsblad nederst)
Selve instrumentbyggingen foregikk i et loftsrom på 3-4 kvadrat-meter. Takhøyden var så lav at han ikke kunne stå oppreist, og arbeidet foregikk sittende på en kasse. Størsteparten av produksjonen var gitarer, og han produserte 4 forskjellige modeller. Innenfor de 4 modellene var det også en del variasjoner med materialbruk og utsmykning. Gitarene er ofte merket ERGO som sannsynligvis er et tredobbelt ordspill med hans initialer, ER, ERGO og ER GOD. Han lagde også en enkel fiolin og et par mandoliner.
************
Erling var sønn av fotograf Johan Rasch og kona Mathilde. Han vokste opp i Buvika, Rødøy kommune i Nordland. Erling overtok gården etter sine foreldre sammen med sin kone Lena, hvor de levde som «feskarbønder». Erling var teknisk begavet og tilegnet seg kunnskaper på flere fagområder, herunder båtbyggeri, snekker og lærarbeider og han var flink med motorer, klokker og mekanikk.
Sønnesønnen Sigurd Engvik Rasch forteller videre om farfaren sin: Han var selvlært, bortsett fra båtbyggingen som han lærte da han var dreng på en gård i Bjerka på 30-tallet. Han bygde i alt 3 sjarker, i tillegg til flere robåter. De praktiske evnene var nok et resultat av en stor teknisk nysgjerrighet. Han kjøpte en sykkel for pengene han tjente som dreng, og sykkelen ble med den største selvfølgelighet skrudd i småbiter, i den hensikt å kunne studere virkemåten. Det var vanlig at folk kom til Erling med lommeur, båtmotorer og annen mekanikk da han som regel hadde en råd med det. Fingerferdigheten medførte at han også kunne bli tilkalt til «medisinske oppdrag» som vanskelige dyrefødsler, barn som hadde puttet erter opp i nesa og lignende.
Utover å lage og utvikle gitarmalene selv så lagde han også egne redskaper han trengte til byggingen. Sporene til båndene skal være svært tynne, og han lagde sin egen sag (bildet under) til dette av en grammofonfjær. Dette er sannsynligvis gjort ved å avherde den ved oppvarming og langsom nedkjøling. Så kunne tennene bli filt til før metallet ble herdet igjen. Skaftet ble festet til bladet ved hjelp av klinkede kobbernagler.
Av materialbruk ble gran oftest brukt til lokk. Material til bunn og sider kunne variere mye, fra gran og bjerk til fruktkasser, alt etter tilgjengelighet. Furu ble ikke regnet som egnet materiale, da akustikken ikke var holdt for å være god pga for høyt innhold av tjærestoffer. Halsen kunne bli gjort av bjerk, mahogny eller or (oiller på dialekt) som han oppdaget var stabil med tanke på temperatur og fuktighet, i tillegg til å være lett å bearbeide. I starten ble hornlim brukt. Et pulver, basert på horn, skulle blandes ut i vann og kokes. Limet skulle så påføres mens det var varmt, og materialene ble limt sammen i nedkjølingsprosessen. Dette gammeldagse limet holdt dårlig ved temperatur og fuktighetsendringer, og han gikk senere over til mere moderne limsorter, som Casco. Til lakking av instrumentene ble celluloselakk brukt. Det var dårlig med utluftning, da arbeidskottet nok ikke tilfredsstiller dagens ventilasjonskrav.
(Takk til Sigurd Engvik Rasch for bilder og tekst)