Asbjørn H. Henriksen, Porsgrunn (1919 – 1992), bygget instrumenter i hjemmeverkstedet sitt allerede fra 1930-tallet, og som vi ser erksperimenterte han mye med utformingen på gitarene sine.
Til venstre en siganturgitar -initialene hans AHH er preget inn i lokket i form av notetegn.
”I musikerkretser er Henriksens instrumenter høyt verdsatt. Både Alf Cranner, Øystein Sunde, Lillebjørn Nilsen og Sigmund Groven har vært innom instrumentmakeren i Fjellstien. Også i internasjonal sammenheng er Henriksen et kjent navn, og mange strengeinstrumenter er eksportert til Tyskland, USA, Holland og Sverige. Henriksen er også kjent som en dyktig toneforbedrer av strengeinstrumenter”. (fra Telemark Arbeiderblad, 1984)
Asbjørn Henriksen kom tidlig med i motstandsbevegelsen under andre verdenskrig. Instrumentverkstedet hans i Fjellstien 1 i Porsgrunn blei et samlingssted for en lokal motstandsgruppe. Her fikk de opplæring i bruk av våpen og sprengstoff, og her foregikk planlegging av sabotasjeaksjoner. «Harry Brekkjern» var kodenavnet hans, og han hadde også et spesielt rom i huset sitt som ofte blei benyttet av rømlinger eller folk som måtte gå i dekning.
Henriksen sitt instrumentverksted fikk innad i motstandsgruppa navnet «bakeriet». Det var her de utførte oppvarming, sammenbaking og pølseforming av sprengstoff til bl.a. sprengning av broer.
Etter krigen blei Henriksen påskjønnet av den engelske kongen for å ha utvist stort mot under dristige sabotasjeaksjoner i nedre Telemark. På den bakgrunn kan derfor Knut Johnsen skrive i en kronikk i Telemarksavia i 2005: ”På sitt eget verksted i Fjellstien i Porsgrunn laget han i sin tid fioliner, bratsjer, gitarer og bomber!”
Henriksen blei skadet i en av sabotasjeaksjonene, og etter krigen blei det instrument-bygging som blei jobben hans. Han var nok mest kjent for fiolinene og bratsjene han laget. Men her presenterer vi gitarene hans.
Lars Lillo Stenberg avbildet på platecover (synger Prøysen) med en Henriksen-gitar. Denne gitaren er overtatt av Rockheim.
Denne gitaren bygget Asbjørn Henriksen i 1965 og ga til Erik Bye, en trubadur han satte stor pris på. Erik Bye var kjent for bl.a. sin hjertevarme og omsorg for vanskeligstilte, og det var kanskje det som førte til at han ga denne gitaren til en 14 år gammel gutt som nettopp hadde mistet moren sin i kreft. – Kanskje han kunne lære seg å spille og få noe annet å tenke på.
